Proof of Work (PoW)
Proof of work sikrer en blokkjede ved at produksjon av blokker krever reell, kostbar beregning. Nettverket stoler på historikken med mest arbeid bak seg, så det er uoverkommelig dyrt å skrive om fortiden.
Ideen er eldre enn kryptovaluta. Den ble først foreslått i 1993 som en måte å gjøre søppelpost dyr å sende på. I 1997 brukte et system kalt Hashcash den samme ideen for e-post. Bitcoin, som ble lansert i 2009, brukte den på en offentlig hovedbok.
Slik fungerer det. En miner samler transaksjoner i en kandidatblokk og legger til et tall som kan endres, kalt nonce. Mineren hasher blokken, noe som gir et tall som ser tilfeldig ut. Hvis tallet er under nettverkets mål, er blokken gyldig. Hvis ikke, endrer mineren noncen og prøver igjen, milliarder av ganger i sekundet.
Å finne en gyldig hash er vanskelig, men å sjekke en går på et øyeblikk. Hvem som helst kan hashe blokken én gang og bekrefte at den når målet. Det er det som lar tusenvis av datamaskiner bli enige om kjeden uten å stole på hverandre.
Det gjør også fortiden dyr å endre. For å skrive om en gammel blokk måtte en angriper gjøre arbeidet dens på nytt, og arbeidet i hver blokk etter den, raskere enn resten av nettverket. Jo dypere en transaksjon ligger begravd, jo tryggere er den.
Dette er hva minere gjør: bruker regnekraft for å gjøre seg fortjent til retten til å legge til blokker og hente belønningen. Hver coin velger sin egen algoritme, som avgjør om CPU-er, GPU-er eller ASIC-er gjør arbeidet best. Noen nyere design prøver å gjøre selve arbeidet nyttig, for eksempel ekte matriseberegning som bevises med et kunnskapsløst bevis.
En vanlig misforståelse er at arbeidet består i å løse et smart problem. Det ligner mer på et lotteri: hver hash er et lodd, og mer hashrate kjøper flere lodd. Proof of stake er det viktigste alternativet. Det sikrer kjeden med låste coins i stedet for beregning, og har ingen mining.
